Pohjoissaamenkielinen kirja, jossa Elin Sandvik kertoo elämästään, tunteistaan ja kokemuksistaan sen jälkeen, kun on saanut kuulla sairastuneensa syöpään. Hän kuvaa sitä, miten elämä muuttuu syöpädiagnoosin myötä, ja millaista elämä on kotona ja sairaalassa. I boka forteller forfatteren hvordan det var å få beskjed om at hun hadde fått kreft. Første følelse var sinne, deretter oppgitthet, men mest dødsangst. Ikke frykten for egen død, men mest frykt for å forlate sine kjære. Man blir svært følsom og ømtålig. Man begynner å gråte oftere da det føles som om alt man opplever og gjør, er for siste gang. For Elin var det svært viktig å skrive ei dagbok hvor alle hendelser og opplevelser ble notert. Disse tekstene har nå blitt bok. I boka skildrer hun opplevelser på sykehuset og hjemme. Hva hun klarte å gjøre, hvordan det er å være syk og bli frisk, hva som var viktig for å holde humøret oppe og ikke mister livsgnisten og troa på fremtiden. Hva er viktig for å ikke ikke miste håpet. I boka vektlegger hun hvor viktig det er å ha noen ved sin side når en blir syk.Nordsamisk tekst.Girjjis Ále vuollán fal! muitala čálli Elin Sandvik mo lea oažžut dieđu ahte lea kreafta ožžon. Vuosttaš mii bážii jurdagii lei suhttu, dasto áŧestus, muhto eanemus jápminballu. Ii fal ballu ieš jápmimii, muhto eanemus ballu guođđit iežan ráhkkásiid. Olmmoš šaddá maiddái hui hearki ja njuoras. Olmmoš čirro dávjjit go navdá ahte buot maid dagat ja vásihat, lea maŋimuš geardde. Elinii lei hui dehálaš čállit beaivegirjji buot dáhpáhusain ja vásáhusain ja nu dáid čállosiin de riegádii girji. Girjjis čállá maid lea vásihan buohcciviesus ja ruovttus. Maid nákcii dahkat ja maid ii nákcen ja dan birra mo lea buohccát ja fas dearvvasmuvvat ja mat áššit leat dehálaččat dasa ahte olmmoš ii masse doaivaga. Girjjis maid deattuha man dehálaš lea ahte muhtin lea bálddas go buohccá.